postextubasjon

Postextubasjon betegner perioden etter fjerning av endotrakealtube hos pasienter som har vært ventilert mekanisk. Målet er å opprettholde sikker spontan respirasjon og god luftveipatency, samtidig som man overvåker for komplikasjoner som kan kreve ny intubasjon.

Før extubasjon vurderes readiness for weaning gjennom kliniske kriterier og ofte en spontan pustetest (SBT). Viktige forhold inkluderer stabil hvilepuls og blodtrykk, tilstrekkelig oksygenering og åpen luftvei, samt tilstrekkelig hoste- og svelgefunksjon. En cuff leak-test kan gjennomføres for å kartlegge risiko for stridor og laryngealt ødem etter fjerning av tuben.

Etter extubasjon overvåkes pasienten nøye for tegn på respirasjonssvikt, luftveislukk, eller aspirasjon. Viktige parametere er oksygenmetning, respirasjonsfrekvens, arbeidsinnsats, humør og bevissthet. Vanlige komplikasjoner inkluderer postextubasjonstrid eller stridor ved subglottisk ødem, reseptorer av sekret og nedsatt hostekraft, som i verste fall fører til behov for reintubasjon. Risikoen for vellykket ekstubasjon er høyere hos pasienter med kortere ventetid på mekanisk ventilasjon, men kan være redusert hos eldre, overvektige eller de med langvarig intubasjon eller alvorlig luftveismedast.

Behandling og forebygging fokuserer på adekvat oksygenbehandling og luftveisstøtte. Humidifisert oksygen, og i utvalgte pasienter, non-invasiv ventilasjon (NIV) for å redusere risiko for reintubasjon. Cortikosteroider kan vurderes hos høy-risiko pasienter for å forebygge stridor; behandlingen av akutt postextubasjon-stridor kan inkludere inhalert medikamenter og nøye oppfølging. Svelge- og aspirasjonsvurdering er også viktig før full oral inntak. Reintubasjon vurderes ved vedvarende hypoksi, hyperkapni, nedsatt bevissthet eller manglende beskyttelse av luftveien innen 24–48 timer etter extubasjon.