populasjonsestimering

Populasjonsestimering er feltet som estimerer størrelsen på en populasjon ved et bestemt tidspunkt eller over en tidsperiode, og som beskriver usikkerheten i estimatet. Den brukes i økologi til å telle dyre- og plantebestander, i demografi for menneskelige befolkninger, samt i folkehelse og naturforvaltning for å overvåke endringer i størrelsen på populasjonen.

Nøkkelbegreper inkluderer populasjonsstørrelse, ofte betegnet N, og deteksjon eller deteksjonsrate, som beskriver sannsynligheten for at et individ blir observert. Det er også viktig med riktig utvalgdesign og forståelse av hvilke antagelser som ligger til grunn for hver metode. Estimater ledsages vanligvis av usikkerhet i form av konfidens- eller credible intervaller.

Vanlige metoder varierer fra direkte telling i små områder til prøvetaking og sannsynlighetsbaserte estimater. Direct counting er mulig i små, avgrensede områder. Capture–recapture teknikker innebærer at markerte individer observeres ved senere kontakt; Lincoln-Petersen brukes for lukkede populasjoner, mens Jolly-Seber-modeller håndterer åpne populasjoner med fødsel og migrasjon. Avstandsbaserte metoder estimerer tetthet ut fra observerte avstander til registrerte enheter. Genetiske markører kan også brukes alene eller i kombinasjon med andre metoder for å forbedre identifikasjon.

Statistiske rammeverk inkluderer maksimum sannsynlighet og bayesianske modeller, ofte med hierarkiske strukturer som håndterer heterogen deteksjon og endringer i populasjonen over tid. Viktige utfordringer er ufullstendig deteksjon, antagelser som styrer metoden, migrasjon og samplingdesign. Anvendelser spenner fra viltforvaltning og overvåking av menneskelige befolkninger til evaluering av helse- eller miljøtiltak.