personlighetsstörning

Personlighetsforstyrrelse er en psykisk lidelse preget av langsiktige mønstre av indre opplevelser og atferd som avviker vesentlig fra kulturens forventninger, er utbredte, lite fleksible og fører til betydelig nedsatt funksjon i privatliv, arbeid eller forhold. Forstyrrelsen viser seg ofte i ungdomsårene eller tidlig i voksenlivet og består over tid, ofte med perioder av forverring og bedring.

Diagnostikk baseres på klinisk vurdering av varighet, karakteren av symptomene og deres innvirkning på personens fungering. I DSM-5-TR beskrives ti personlighetsforstyrrelser, blant dem paranoid, schizoid, schizotyp, antisocial, borderline, histrionisk, narcissistisk, anxious/avoidant, dependent og obsessive-compulsive personlighetsforstyrrelse. ICD-11 favner også personlighetsdysfunksjon som en egenskapsbasert diagnose med ulike mønstre og alvorlighetsgrader. Det stilles ofte spørsmål om andre psykiske lidelser og traumatiske erfaringer som kan bidra til symptomene, og komorbidity er vanlig.

Årsaker er vanligvis multikausale og inkluderer genetiske sårbarheter, nevrobiologiske faktorer og miljømessige forhold som belastende opplevelser i barndom. Risikofaktorer kan være tidlige traumer, familieatferdsmønstre og utviklingsmessige utfordringer, mens beskrivelsen av forstyrrelsen varierer mellom kulturer og individ.

Behandling fokuserer primært på psykoterapi. Effektive tilnærminger inkluderer dialektisk atferdsterapi for borderline personlighetsforstyrrelse, mentaliseringsbasert terapi og schema-terapi, ofte i langvarige behandlinger. Medikamenter kan brukes for å behandle co-morbide symptomer som depresjon, angst eller impulskontrollproblemer, men er vanligvis ikke førstelinjebehandling for selve personlighetsforstyrrelsen. Prognosen varierer; noen opplever bedring med tid og riktig behandling, mens andre har en mer vedvarende utfordring. Tidlig hjelp og redusert stigma er viktige faktorer for bedre funksjon og livskvalitet.