oppfølgingsmålingen

Oppfølgingsmålingen, eller follow-up-målingen, er et begrep som brukes i norsk helsevesen, offentlig forvaltning og forskning for å beskrive systematisk innsamling av data som følger utfall over tid etter en intervensjon, hendelse eller overgang. Hovedformålet er å avdekke lengre effekter, overvåke fremdrift og legge til rette for forbedringer i praksis og politikk.

Denne typen måling er ofte longitudinell og følger samme enheter—for eksempel pasienter, brukere eller klienter—gjennom flere tidspunkt etter intervensjonen, ofte på tidspunkt som 3, 6 og 12 måneder eller lengre. Data kan hentes fra ulike kilder, slik som administrative registre, kliniske journaler, spørreundersøkelser og intervjuer. Oppfølgingsmålingen kan være en del av ordinær praksis eller en egen forskningsstudie, og kan involvere sammenligning med baseline-opplysninger eller en kontrollgruppe.

Indikatorene som måles, varierer etter kontekst, og kan omfatte helseresultater, funksjonsevne, livskvalitet, tjenesteforbruk, arbeids- eller studiestatus og andre utfall som er relevante for formålet med intervensjonen. Gjennomføring krever planlegging, prøvetaking, samtykke, personvern og mulig kobling av data på tvers av registre.

Styrker ved oppfølgingsmålingen inkluderer evnen til å avdekke langsiktige effekter og bidra til forbedringer i behandling, rehabilitering og programutvikling. Begrensninger kan være deltaker-tap, skjevhet i utvalget, målefeil og kostnader. Oppfølgingsmålingen brukes av helsemyndigheter, forskere og kommunale/regionale etater for å vurdere effekt, kvalitet og kostnader ved tiltak.