oksidasjonstabilitet

Oksidasjonstabilitet refererer til et materiales evne til å motstå oksidasjon under påvirkning av oksygen, varme, lys og radikale frie reaksjoner. Begrepet brukes særlig om vurdering av oksidasjonsmotstand i oljeprodukter, polymerer og metaller, der oksidasjon kan føre til nedbrytning av strukturer, økt viskositet, avleiringer og tap av egenskaper.

Oksidasjon skjer ofte i flere trinn gjennom initiering, vekst og terminering av kjeder som genererer frie radikaler. Faktorer som temperatur, oksygenkonsentrasjon, tilstedeværelse av sporene av metallkatalysatorer, lys og miljøforhold påvirker stabiliteten og hastigheten på nedbrytningen.

Beskyttelse mot oksidasjon oppnås gjennom bruk av oksidasjonsstabilatorer (antioxidanter), metalldeaktorer og kontroll av miljøet. I polymerer brukes antioksidanter og stabilisatorblandinger; i olje og drivstoff benyttes tilsatte antioksidanter for å forlenge lagrings- og brukstid.

Målemetoder inkluderer testing av induksjonstid for oksidasjon (OIT) ved forhøyet temperatur, oksidasjonstesting i kalorimetri (DSC), og andre standardiserte tester. I næringsmiddel- og fettindustrien brukes ofte Rancimat-metoden til å estimere oksidasjonstabiliteten ved høy temperatur og luftstrøm.

Oksidasjonstabilitet har stor betydning for levetid og ytelse i motoroljer, smøremidler, polymerer og drivstoff, samt i produkter som emballasje og byggematerialer. Standardisering av tester og kriterier for oksidasjonstabilitet skjer gjennom organisasjoner som ISO og ASTM.