nettverkstidsdeling

Nettverkstidsdeling er en modell for å dele databehandlingsressurser over et datanettverk mellom flere brukere eller prosesser. Grunnideen er at prosesseringstid og I/O-båndbredde som er tilgjengelig på en maskin eller et nettverk, deles mellom ulike oppgaver slik at hver bruker får rimelig tilgang uten å eie dedikerte maskiner.

Teknisk fungerer det ved at en eller flere sentrale systemer (servere eller mainframes) kjører et tidsdelings-operativsystem eller en ressursforvaltningsprogramvare som organiserer kjøring av prosesser i tidsluker. Klienter kobler til via terminaler eller applikasjoner, sender jobbforespørsler, og systemet bytter konteksten mellom aktive oppgaver for å ivareta rettferdighet og svarstid.

Historisk utvikling har vist tverrgående bruk av tidsdelingsteknologi. Tidlig på 1960- og 1970-tallet ble ressursene delt på kraftkrevende hovedrammer og minnebegrensede maskiner, ofte i tilknytning til nettverk og fjerninnlogging. Eksempler er tidlige tidsdelingsmiljøer som CTSS og VM-lignende systemer. Med utviklingen av UNIX, nettverksprotokoller og virtuelle maskiner ble nettverkstidsdeling mer vanlig i arbeidsmiljøer og utdanning. I dag brukes begrepet ofte bredt om deling av CPU-tid, minne og I/O i skyer, klynger og containerbaserte miljøer.

Fordeler ved nettverkstidsdeling inkluderer effektiv ressursutnyttelse, mulighet for fjern tilgang og sentral administrasjon. Ulemper inkluderer avhengighet av nettverket, potensiell høyere ventetid og kompleksitet i sikkerhet og riktig prioritering.

Relaterte emner inkluderer tidsdeling, fjerninnlogging, virtuell databehandling og cloud computing.