månelandinger

Månelandinger er landinger på månens overflate og omfatter både ubemannede (robotiske) og bemannede oppdrag. De har gjort det mulig å undersøke månens geologi, hente prøver og teste teknologier for fremtidig romfart.

Historisk har ubemannede landinger spilt en viktig rolle før menneskelig utforskning. Den første myke landingen ble oppnådd av sovjetiske Luna 9 i 1966. Luna-programmet og Lunokhod-roverne bidro til å demonstrere stabil landings- og mobilitetsteknologi på månens overflate, mens USA gjennom Surveyor-programmet (1966–1968) testet landingssituasjoner og instrumentering i forberedelse til bemannede oppdrag.

Bemannede månelandinger fant sted innenfor NASA Apollo-programmet. Den første landingen skjedde i juli 1969 med Apollo 11: Neil Armstrong og Buzz Aldrin gikk på månens overflate mens Michael Collins var i omløp rundt månen. Totalt gjennomførte seks bemannede landinger mellom 1969 og 1972: Apollo 11, 12, 14, 15, 16 og 17. Apollo 13 slet seg ut av planlagt landingsområde, men mannskapet kom trygt hjem. Prøveinnsamlingen og installasjonen av vitenskapelig utstyr ga omfattende kunnskap om månens geologi og som historie.

Etter Apollo har ubemannede landinger og senere oppdrag fra ulike nasjoner utvidet vår kunnskap. I nyere tid har Kina gjennom Chang’e-programmet gjennomført landinger og roveroperasjoner, blant annet Chang’e 3/ Yutu (2013) og Chang’e 4 (2019) på månens bakside, samt Chang’e 5 (2020) som returnerte prøver til jorden. Fremtidige planer, som NASA:s Artemis-program, tar sikte på å returnere mennesker til månen og etablere varig nærvær.