mikrogravitasjon

Mikrogravitasjon er tilstanden der effekten av jordens gravitasjon er svært redusert i et begrenset miljø, slik at objekter i praksis virker vektløse. I praksis opplever man akselerasjoner på omtrent 10^-6 til 10^-3 ganger jordens gravitasjon (g). Begrepet brukes ofte om forholdene i romfartøy og i eksperimentmiljøer der tyngdekraftens påvirkning er minimert.

Den mest kjente kilden til mikrogravitasjon er romfartøy i bane rundt Jorden. Et fartøy i stabil omløp faller kontinuerlig mot Jorden, men har tilstrekkelig horisontal fart til å forbli i bane, slik at innholdet opplever vekten som tilnærmet fraværende. Ytterligere metoder inkluderer parabolflyvninger, som gir korte perioder med lav vekt under opp- og nedadgående parabler; falltårn som lar prøver falle fritt i noen sekunder; og suborbital- eller kortvarige oppdrag som gir lignende forhold.

Anvendelser inkluderer vitenskapelige eksperimenter i fluid- og varmeoverføring, kristallvekst og materialforskning, der fravær av tyngdekraften lar prosesser utvikle seg annerledes enn på jorden. Innen biologi og medisin studeres hvordan mikrogravitasjon påvirker cellevekst, muskler, beinsystemer, væskefordeling i kroppen og balanse. For mennesker i rommet fører langvarig mikrogravitasjon til fysiologiske endringer som muskeltap og beinskjørhet, samt syns- og vestibulære justeringer; derfor kreves spesialtrent trening og motstandsbelastning i romfartøy.

Det er viktig å merke seg at mikrogravitasjon ikke er det samme som null tyngdekraft. Jordens gravitasjon er fortsatt til stede, men små residualkrefter fra fartøy, luftstrøm og mekaniske vibrasjoner kan påvirke miljøet og varigheten av vektenes reduksjon.