massebevaring

Massebevaring, eller bevaring av masse, er et prinsipp i fysikk og kjemi som sier at massen i et isolert system ikke endres over tid. Under en prosess, som en kjemisk reaksjon eller en fysisk forandring, vil den totale massen av alle delene i systemet være lik den totale massen før prosessen, forutsatt at systemet ikke utveksler materie med omgivelsene.

Historisk ble prinsippet formulert og bekreftet av forskere som Mikhail Lomonosov og Antoine Lavoisier på 1700-tallet. Lavoisier lagde eksperimenter som viste at antallet atomer av hvert grunnstoff forble det samme gjennom kjemiske reaksjoner, noe som førte til videre utvikling av støkiometri og kjemisk balanse.

I praksis er massebevaring grunnleggende i kjemi når reaksjoner skjer i lukkede systemer, og i fluiddynamikk gjennom kontinuitetsprinsippet, hvor massen som strømmer inn i et kontrollvolum må strømme ut igjen pluss endring i massen i volumet. Dette gjør det mulig å beregne masser av produkter fra kjente masser av reaktanter via støkiometri og balanse.

Begrensninger og utvidelser: i åpne systemer, eller ved høye energi-nivåer og i kjernereaksjoner, kan noe masse konverteres til energi og omvendt; i relativistisk fysikk blir ikke masse bevart i streng forstand; total energi og moment bevares, og masse kan omdannes til energi (og vice versa) i samsvar med E=mc^2.

I dag er prinsippet en grunnleggende antagelse i naturfaglig og ingeniørmessig praksis og brukes i alt fra kjemisk transformasjon til flyt i rør og produksjonsplanlegging.