lønnsstivhet

Lønnsstivhet er et begrep i makroøkonomi som beskriver at nominelle lønninger ikke justeres raskt eller fullt ut i møte med endringer i etterspørselen etter arbeidskraft eller i inflasjonsforhold. En vanlig form for stivhet er at lønningene har vanskeligheter med å falle i nedgangstider, noe som kan bidra til vedvarende arbeidsledighet og langsiktige justeringsproblemer.

Årsaker inkluderer langsiktige kontrakter og tariffavtaler, minimumslønnsregler og institusjonelle forhold som fagforeningers praksis og normative krav om rettferdig kompensasjon. Teorier som efficienslønn og insider–outsider-forskjeller gir også forklaringer på hvorfor lønnen blir satt eller holdt fast.

Konsekvenser: Lønnsstivhet begrenser markedets evne til å tilpasse seg etterspørselssjokk, noe som kan forsterke arbeidsledighet i nedgangstider og påvirke pengepolitikkens effekt. Den kan også skape avvik mellom prisvekst og lønnsvekst og bidra til lengre konjunkturvariasjoner.

Empirisk forskning viser at lønninger ofte er stive nedover i mange land i korte perioder, men at deler av lønnsdannelsen skjer via ikke-lønnskomponenter som bonuser eller arbeidstid. Det finnes variasjon mellom sektorer og land når det gjelder fleksibilitet.

Politiske implikasjoner inkluderer vurdering av arbeidsmarkedsinstitusjoner og regler som kan øke fleksibiliteten uten å svekke arbeidstakervern. Sentralbanker må også ta lønnsstivhet i betraktning ved inflasjonsmål og pengepolitikk, og strukturelle reformer kan bidra til raskere tilpasning i konjunkturer.