lipidlagring

Lipidlagring er kroppens prosess for å lagre lipider i celler og vev, primært som triglycerider i lipiddråper. Dette fungerer som et energireservoir som kan mobiliseres mellom måltider og i faste. De største depoter finnes i hvit fettvev (adipøst vev), men triglyserider lagres også i lever, muskler og andre celler i mindre omfang. Lipidlagring er derfor en sentral del av energihusholdningen i mange organismer.

I hvite adipocytter lagres triglycerider i store lipiddråper omgitt av regulerende proteiner. Lagring skjer gjennom lipogenese, der acetyl-CoA omdannes til fettsyrer og deretter esteres til triglycerider med glycerol-3-fosfat. Lipidlagring kan også påvirkes av inntak av fett og karbohydrater i kosten, og av hormoner som stimulerer eller hemmer syntesen.

Mobilisering av lagrede lipider kalles lipolyse og skjer når energibehovet øker. Dette innebærer nedbrytning av triglycerider til glycerol og frie fettsyrer som frigjøres til blodbanen og kan brukes av andre vev. Hemmeste reguleringsfaktorer er insulin (som hemmer lipolyse og fremmer lagring) og katekolaminer/glukagon (som øker lipolysen). Nøkkelezymene inkluderer adipose triglyceride lipase (ATGL), hormonfølsom lipase (HSL) og monoglyceridlipase (MGL); perilipin og CGI-58 bidrar til å regulere tilgangen til lipider.

Sentrale helseaspekter: over tid kan overskuddslagring føre til økt fettvev og potensielt ectopisk lipidlagring i lever og muskler, noe som er knyttet til inflammasjon, insulinresistens og metabolsk syndrom. Lipidlagring er dermed både en adaptiv prosess for energihåndtering og en risikofaktor ved overvekt.