legeringstyper

Legeringer er materialer som består av to eller flere elementer, hvor minst ett er metall. Hovedformålet med å kombinere elementer er å forbedre egenskaper som styrke, hardhet, duktilitet, varmebestandighet eller korrosjonsmotstand i forhold til de enkelte bestanddelene.

Jernbaserte legeringer dominerer mange industrier og omfatter stål og støpejern. Stål består primært av jern og karbon og ofte små mengder andre legeringselementer som krom, vanadium, nikkel eller molybden for å justere styrke og slitestyrke. Verktøystål og rustfritt stål er spesialvarianter med særlig høy holdfasthet og korrosjonsbestandighet. Støpejern lages hovedsakelig av jern, karbon og grafitt, og deles inn i grått og duktilt støpejern, som har ulike bearbeidbarhetsegenskaper og vibrasjonsdemping.

Ikke-jernbaserte legeringer omfatter blant annet aluminiumlegeringer (for eksempel Al-Si, Al-Mg), kobberlegeringer (bronse Cu-Sn, messing Cu-Zn, og andre Cu-Ni eller Cu-Be varianter) og titanlegeringer. Aluminiumlegeringer tilbyr lav vekt og god bearbeidbarhet. Kobberlegeringer kombinerer høy ledningsevne og god korrosjonsmotstand. Titanlegeringer gir høy styrke-til-vekt-forhold og varmebestandighet, og brukes ofte i luftfarts- og teknisk industri.

Egenskaper og behandling: legeringer utformes ved valg av sammensetning og gjennom varmebehandlinger som kan øke styrke, hardhet og duktilitet. De vanligste prosessene inkluderer smiing, støping og maskinbearbeiding, samt varmebehandlinger som herding, anløping og løsning. Klassifisering følger standarder som AISI/SAE for stål eller EN-normer for europeiske varianter, og hjelper til å beskrive sammensetning og ytelse. Bruksområder spenner fra konstruksjon og transport til maskindeler og verktøy.