konsentrasjonsavhengig

Konsentrasjonsavhengig beskriver en farmakodynamisk effekt som øker med økende plasmakonsentrasjon av et legemiddel, ofte mot et maksimalt effektomfang (Emax). Effekten følger vanligvis en kurve der responsen stiger med konsentrasjonen og deretter flater ut. I farmakodynamikk brukes ofte Emax-modellen med parametrene EC50 (konsentrasjonen som gir halvmaximal effekt) og Emax.

Innen antibiotikabehandling er konsentrasjonsavhengig dreping kjennetegnet ved at høyere konsentrasjoner gir mer effektiv bakteriedrap; viktige PK/PD-indikatorer inkluderer Cmax/MIC og AUC/MIC. Eksempler er aminoglykosider og fluoroquinoloner, der et høyt Cmax eller AUC i forhold til MIC gir raskere og mer fullstendig bakterieæktivitet og ofte en postantibiotisk effekt (PAE). For tidsavhengig effekt, som beta-laktamer (penicilliner, cephalosporiner), er effekten knyttet til hvor lenge konsentrasjonen holdes over MIC (T>MIC).

Doseplanleggingen følger disse prinsippene: for konsentrasjonsavhengige medikamenter kan man bruke høyere doser med lengre intervaller eller korte doseringsperioder som oppnår høy Cmax, mens for tidsavhengige legemidler prioriteres hyppigere dosering for å opprettholde nivåer over MIC. PK/PD-mål er sentrale for å optimere effekt, redusere resistensutvikling og minimere toksisitet.

Konsentrasjonsavhengighet er også relevant utenfor antimykotisk terapi, der effekt ofte korrelerer med reseptorbinding eller enzyminhibisjon som øker med høyere konsentrasjon.