kloridkoncentration

Kloridkoncentration refers til mengden av kloridioner (Cl−) i en løsning per enhet volum eller masse. I praksis blir det ofte uttrykt som milligram per liter (mg/L) eller som millimol per liter (mmol/L, også kalt mM), ofte ved omtale av løsninger i vannkjemi og miljøkjemi. I biomedisin og fysiologi oppgis kloridkonsentrasjoner også som en del av elektrolyttnivåer i blodplasma, for eksempel omtrent 98–106 mmol/L i normalt blod.

I vannkvalitetsanalyse er kloridkonsentrasjon et viktig mål, blant annet fordi det påvirker smak, korrosjon av vannledninger og etterlevelse av forskriftsgrenser. Vanlige metoder for måling inkluderer ionekromatografi, argentometrisk titrering (Mohr eller Volhard-metoden) og bruk av kloridselektive elektroder. Sammenligning av resultater mellom metoder krever passende kalibrering og hensyn til interfererende ioner og prøvehåndtering.

Regulatoriske og praktiske referanseverdier varierer etter kontekst. Verdens helseorganisasjonens retningslinje for drikkevann angir en smakbasert grense på ca. 250 mg/L som ikke helse-relatert maksverdi; høyere konsentrasjoner kan påvirke smak og potensielt korrosjon. I klinisk praksis ligger normale konsentrasjoner av klorid i blodplasma omkring 98–106 mmol/L, og avvik kan indikere væske-, syre-base- eller nyreforstyrrelser. Ved miljøovervåkning brukes klorid som en indikator på salinitet og antropogen påvirkning (som avrenning eller veisalt), og det rapporteres ofte i ulike enheter avhengig av kontekst.