kjøretidsgrenser

Kjøretidsgrenser refererer til de juridiske begrensningene for hvor lenge en yrkessjåfør kan kjøre og hvor mye hvile som må tas i løpet av en dag, en uke og en lengre periode. Hensikten er å redusere førerutmattelse og dermed øke trafikksikkerheten. Reglene gjelder primært for godstrafikk og persontrafikk som utføres av yrkessjåfører, og gjelder både innenlands og internasjonal transport innenfor EØS-området.

De viktigste grensene følger EU-forordning 561/2006 om kjøretid, hviletid og pauser. Daglig kjøretid er maksimalt 9 timer, med mulighet til å utvide til 10 timer to ganger per uke. Ukentlig kjøretid kan ikke overstige 56 timer, og kjøretid i to påfølgende uker må ikke overstige 90 timer. Etter hver 4,5 timers kjøring må man ta en pause på minst 45 minutter; pausen kan deles i to pauser på minst 15 og 30 minutter.

Når det gjelder hviletid, skal den daglige hvilen være minst 11 sammenhengende timer, men den kan reduseres til 9 timer to ganger mellom to ukentlige hvileperioder, for så å bli kompensert ved senere hvile. Ukentlig hvile skal være minst 45 timer, men kan reduseres til 24 timer under visse betingelser, og hele reduksjonen må kompenseres i løpet av de neste tre ukene.

Kjøretidsinformasjon registreres vanligvis med tachograf, enten analogt eller digitalt, og brukes av myndigheter til å kontrollere overholdelse av kjøretids- og hviletidsregelverket. Håndhevelse sker av relevante myndigheter og kan resultere i bøter eller andre konsekvenser ved overtredelser.

I Norge følger kjøretidsgrensene EØS-regelverket, og operatører og sjåfører må forholde seg til både norske forskrifter og EU-krav. Kontrollansvarlige myndigheter inkluderer Statens vegvesen og Arbeidstilsynet.