kjølemedier

Kjølemedier er stoffer som brukes i kjølesystemer for å absorbere varme og skape kjøling. De deles i primære kjølemedier, som er arbeidsmedier i kjølekretsen, og sekundære kjølemedier, som transporterer kjøling mellom komponenter (for eksempel glykol- eller saltbaserte løsninger i indirekte systemer).

De fluorerte kjølemediene utgjøres primært av HFC-er som R-134a og R-410A, som ofte har høyt globalt oppvarmingspotensial (GWP). Naturlige kjølemedier inkluderer karbondioksid (R-744), ammoniakk (R-717) og hydrokarboner som propan (R-290) og isobutan (R-600a). CFC-er og HCFC-er ble faset ut under Montreal-protokollen. EU F-gass-reguleringen og Kigali-avtalen søker å redusere utslipp av høy-GWP-kjølemedier og oppmuntre til lav-GWP og naturbaserte alternativer. Egenskapene varierer: NH3 er giftig men veldig effektiv; CO2 tåler høyt trykk og er ikke giftig, men krever spesielle komponenter; HC-er er brannfarlige; fluorerte kjølemedier har lav flammbarhet og lav toksisitet, men betydelig klimaeffekt.

Kjølemedier påvirker miljø og sikkerhet og må håndteres forsvarlig. Lekkasjedeteksjon, systemforvaltning, gjenvinning og riktig avhending er påkrevd, og serviceteknikere må ha opplæring i sikker håndtering og gjenbruk.

Sekundære medier brukes ofte i indirekte kjølesystemer for å redusere utslipp og kostnader, men krever kontroll av korrosjon, frysepunkt og kompatibilitet.

Fremtidig utvikling inkluderer overgang til lav-GWP-kjølemedier, bedre energieffektivitet og systemdesign som reduserer lekkasjer og karbonavtrykk.