kjemikaliebestandighet

Kjemikaliebestandighet er et materials evne til å motstå nedbrytning eller skade forårsaket av kjemikalier som syrer, baser, løsningsmidler, salter eller gassarter. Begrepet brukes om materialer i fast form, overflater, belegg eller produkter, og om hvordan de oppfører seg under kontakt med kjemikalier i bruk. Både mekanisk og kjemisk integritet skal opprettholdes over forventet levetid.

Faktorer som påvirker inkluderer den kjemiske naturen til eksponeringen (løsningsmiddelpolariteter, surhetsgrad, konsentrasjon), temperatur, eksponeringstid, tilstedeværelse av forurensninger og mekaniske påkjenninger. Materialegenskaper som kjemisk kompatibilitet, kryssbinding, termisk historie, slitestyrke, tykkelse og overflatebehandling avgjør hvor godt et materiale tåler kontakt med kjemikalier. Noen plastmaterialer sveller eller mykner i visse løsningsmidler, mens overflater kan korrosjonere eller oksidere. God kjemikaliebestandighet innebærer ofte en passende kombinasjon av materiale og/eller beskyttende belegg.

Testing av kjemikaliebestandighet vurderes ofte i laboratoriet gjennom opphold i relevante kjemikalier, måling av masse- eller dimensjonsendringer, endringer i mekaniske egenskaper eller permeasjons- og diffusjonstester for membraner og pakninger. Standarder fra organisasjoner som ISO og ASTM veileder prøver og kriterier for ulike materialgrupper og bruksområder.

Bruksområder inkluderer prosessindustri, laboratorieutstyr, bygg og emballasje. Ingen materiale er helt immun mot kjemikalier; derfor må vurderingene være spesifikke for mediet, temperatur, eksponeringstid og miljøforhold i den planlagte bruken. Kjemikaliebestandighet inngår derfor tidlig i design og materialevalg for å sikre sikkerhet, funksjon og levetid.