karbonlagringssystemer

Karbonlagringssystemer, eller karbonfangst og lagring (CCS), er teknologier som gjør det mulig å fange CO2 fra industrielle prosesser eller kraftproduksjon, transportere gassen og lagre den trygt under jordens overflate for å redusere utslipp til atmosfæren. Systemet består av tre hovedelementer: fangst, transport og lagring. Fangst kan skje ved kilder som kraftverk, sement- eller stålproduksjon, og kan være post-combustion, pre-combustion eller oxy-fuel. Transport skjer vanligvis gjennom rørledninger, men kan også foregå med skip. Lagring skjer i dyptliggende geologiske formasjoner som nedtatte olje- og gassreservoarer eller saltoppsvette («saline aquifers»), samt gjennom mineralisering i bergarter som basalt. Biologisk karbonlagring i skoger, våtmarker og jord utgjør også en form for langsiktig karbonbinding, ofte kalt naturbasert løsning.

Geologisk lagring er den mest utviklede delen av CCS og innebærer injisering av flytende CO2 i dypere formasjoner der gassen er isolert fra overflaten av kildebergarter og reserver. Mineralisering innebærer kjemisk reaksjon som omdanner CO2 til stabile karbonater i bergarter. Biosystemer bidrar til å redusere atmosfærisk CO2 gjennom naturlige prosesser i økosystemer og kan kombineres med teknologiske løsninger.

Eksempler på anvendelse inkluderer Sleipnerfeltet i Nordsjøen (siden 1996), Snøhvit-prosjektet i Barentshavet, samt demonstrasjonsprosjekter som Weyburn-Midale, Boundary Dam og prosjektet Gorgon LNG. Utfordringer inkluderer kostnader, energiforbruk, risiko for lekkasje, behov for overvåking og tilsyn, samt regulatoriske og finansielle rammer som styrer langsiktig ansvarsplassering og implementering. CCS vurderes som et verktøy i kombinert klimatiltak, særlig i industrier med høye utslipp og i scenarier for negative utslippsteknologier.