kaliumsekresjon

Kaliumsekresjon er utskillelse av kaliumioner (K+) fra blodet til det tubulære lumen i nyrene, og i mindre grad i tarmsystemet, og er en viktig mekanisme for å opprettholde plasma kalium-konsentrasjon og kroppens elektrolyttetilstand. Hovedplassen for kaliumsekresjon er i distale tubulus og samlerør i nyrene, særlig i hovedcellene.

I nyrene skjer sekresjonen ved at basolateralt Na+/K+-ATPasen opprettholder høyt intracellulært K+ og lavt Na+. Na+ strømmer inn i cellebasen gjennom ENaC i luminalmembranen, noe som skaper et lumen-negativt potensial som driver kalium ut i lumina gjennom apikale ROMK-kanaler (Kir1.1) og BK-kanaler. Sekresjonen økes ved større Na+ levering til distal nefron, ved økt aldosteron-aktivitet (som øker Na+ reabsorpsjon og dermed K+-sekresjon) og ved høy urinstrøm (flow). Acid-base-status påvirker også, da acidose generelt reduserer og alkalose kan øke sekresjonen.

I tykktarmen foregår K+ sekresjon primært via apikale BK-kanaler i epitelet, og reguleres av hormonell påvirkning (som aldosteron) samt av kosthold og luminal forhold. Kolonens sekresjon bidrar til kroppens totale K+-balanse, spesielt ved økt inntak eller ved nyreforskyvninger.

Klinisk er riktig regulert kaliumsekresjon avgjørende for å unngå hyperkalemi ved nedsatt nyrefunksjon og hypokalemi ved økt sekresjon eller lav kaliuminntak. Diuretika som øker distal natriumutskillelse øker kaliumsekresjonen, mens kaliumsparende diuretika reduserer den. Fortløpende vurdering av urinens kaliumutskillelse brukes i utredning av hyper- eller hypo­kalemi.