jegbudskap

Et jegbudskap er en måte å uttrykke seg på som fokuserer på egne følelser og behov i stedet for å sette skyld på andre. Målet er å gjøre samtalen mindre forsvarsorientert og mer konstruktiv, slik at den som mottar budskapet lettere kan respondere på en måte som møter talerens behov.

Et typisk jegbudskap består av tre elementer: en beskrivelse av hvordan man føler seg, en referanse til en hendelse eller atferd som utløste følelsen, og en avslutning som peker på behovet eller ønsket konsekvens. Eksempel: Jeg føler meg frustrert når jeg blir avbrutt i møtet, fordi jeg trenger å få fullføre mine poeng.

Bruken av jegbudskap er vanlig i privatlivets samtaler, i foreldreråd og i arbeidslivets konflikthåndtering. Det brukes ofte som et verktøy i kommunikasjonstrening og terapi for å fremme ansvarlighet for egne følelser og for å redusere anklager og motangrep. I praksis kan det kombineres med andre kommunikasjonsformer, slik som å be om konkrete handlinger eller foreslå løsninger.

Historisk har jegbudskapet blitt popularisert som en del av konfliktløsnings- og psykologiske undervisningsmetoder, ofte tilskrevet arbeid innenfor foreldreopplæring på 1960- og 1970-tallet, samt senere innpass i bredere kommunikasjonsteori og nonviolent communication. Som teknikk krever det øvelse for å være autentisk og troverdig, og det kan være mindre effektivt hvis budskapet virker mekanisk eller ikke samsvarer med opplevde følelser.