inflasjonsstyring

Inflasjonsstyring er tiltak som tar sikte på å holde prisstigningen i økonomien på et stabilt nivå. Hovedmålet er prisstabilitet og forutsigbarhet for husholdninger og bedrifter, slik at inflasjonsforventningene ikke fører til unødvendige kostnader eller redusert vekst. Dette oppnås primært gjennom pengepolitikken, der sentralbanken styrer renten og bruker andre verktøy for å påvirke etterspørsel og prisutvikling.

De viktigste virkemidlene er styringsrenten, som påvirker lånekostnader og samlet etterspørsel, samt åpne markedsoperasjoner og reservekrav for å styre likviditeten. Sentralbanken bruker også kommunikasjon, som forward guidance, for å påvirke forventninger. I enkelte tilfeller tas også ikke-standard tiltak i bruk.

Hovedprinsippet er at høyere renter demper lån og forbruk, mens lavere renter stimulerer aktivitet. Effekten av tiltakene avhenger av inflasjonsforventningene som må være i samsvar med målet. Mange land opererer med et klart inflasjonsmål og en ramme for avviket.

Utfordringer inkluderer tidsforsinkelser mellom tiltak og effekt, forsyningssjokk og globale forhold som råvarepriser og valutakurser. Samspillet med finanspolitikken er viktig; ekspansiv finanspolitikk kan gjøre jobben vanskeligere, mens strukturreformer kan understøtte prisstabilitet på lang sikt.

Evaluering skjer ved å følge inflasjonsmålet, ofte målt som konsumprisindeksen, og ved å overvåke inflasjonsforventningene, arbeidsmarkedet og veksten. Sentralbanken justerer politikk og kommunikasjon i tråd med vurderingen og institusjonelle rammer som uavhengighet og mandat, som varierer mellom land.