hvisketolkning

Hvisketolkning er innen språkvitenskap betegnelsen på studiet av hvisket tale, altså tale som produseres uten vibrasjon av stemmebåndene. Begrepet omfatter hvordan hvisket tale blir produsert, hvordan den overføres i lufta, og hvordan lyttere oppfatter og tolker den. Fagområdet undersøker både fysiologiske mekanismer i artikulasjon og akustiske trekk som kjennetegner hvisket tale i forhold til stemmegitt tale.

Et kjennetegn ved hvisket tale er fravær av tydelig grunnfrekvens, noe som gir mindre harmonisk struktur og lavere energi i lavfrekvente områder. Energi er ofte konsentrert i frikativer og konsonanter, og intensiteten er vanligvis lavere. Resultatet er at intelligibiliteten ofte avhenger av kontekst, talerens klarhet og omgivelsene. Det kan være betydelig variasjon mellom personer og situasjoner.

Persepsjon og analyse av hvisket tale stiller spesifikke krav til forskningen. Lytteren bruker kontekst og forventninger for å gjenkjenne ord, mens forskere må håndtere mangelen på f0 (fundamentalfrekvensen) og karakteristikker av prosodiske signaler. Elektroniske opptak og støysvak utstyr er ofte nødvendig for å få pålitelige data.

Metoder inkluderer akustiske analyser av spektrogram, formanter og frikatieve trekk, samt perceptuelle tester for intelligibilitet. Anvendelser finnes i klinisk logopedikk og audiologi, og i forensisk fonetikk der hvisket tale kan være relevant, selv om fortolkning må veies mot usikkerhet og personvern.

Historisk og praktisk sett bidrar studiet av hvisket tale til forståelse av menneskelig taleevne under vanskelige kommunikasjonsforhold og utvider metoder for lyd- og stemmeanalyse.