hjernestimuleringsledninger

Hjernestimuleringsledninger er tynne biokompatible kabler som kobler elektrodene i hjernen til en neurostimulator som ligger under huden. De inngår i dyp hjernestimulasjon (DBS) og gjør det mulig å levere målrettede elektriske pulser til spesifikke områder i hjernen for å modulere nevral aktivitet.

Ledningene består vanligvis av en eller flere konduktorer med tynn isolasjon og små elektrodekontakter nær enden som ligger i hjernen. Materialer som platina-iridium brukes ofte i kontaktporjonen, og isolasjonen er vanligvis av biokompatible materialer som polyimid. Antall kontakter langs ledningen varierer og gir fleksibilitet i stimuleringen.

Et DBS-system inkluderer en eller flere elektroder plassert i målemål i hjernen og en stimulator som ligger under huden og kobles til via en ekstern eller subkroppslig vei. Elektrodene plasseres i områder som subthalamisk nucleus, globus pallidus internus eller thalamus, avhengig av indikasjon. Prosedyren utføres vanligvis ved stereotaktisk kirurgi.

Etter plassering programmeres stimulatoren for å justere amplitude, frekvens og pulslengde. Behandlingen tilpasses individuelt og krever ofte oppfølging og justeringer for å redusere symptomer samtidig som bivirkninger minimeres.

Indikasjoner inkluderer primært bevegelsesforstyrrelser som Parkinsons sykdom, essensiell tremor og dystoni; DBS har også blitt undersøkt for epilepsi og enkelte psykiatriske tilstander som depresjon og OCD i utprøvinger. Risikoer ved inngrepet inkluderer infeksjon, blødning, ledningsmigrasjon eller fraktur, samt stimulering-relaterte bivirkninger. MR-kompatibilitet og bildediagnostikk kan være utfordrende avhengig av system.

Vedlikehold omfatter regelmessig oppfølging for parameterjustering og, når nødvendig, kirurgisk bytte av stimulatorbatteri; enkelte modeller har oppladbare batterier som krever regelmessig lading.