flerspråkighet

Flerspråklighet er evnen til å bruke og forstå to eller flere språk i ulike situasjoner. Begrepet omfatter både tidlig og senere språkprioritering, samt ulike utviklingsforløp. Simultan flerspråklighet utvikles ofte i barndommen, mens sekvensiell flerspråklighet kommer etter at et førstespråk er etablert. Additiv flerspråklighet tilfører språk uten å erstatte det opprinnelige, mens subtractiv flerspråklighet kan føre til redusert bruk av første språk.

Ferdighetene fordeles mellom språkene og inkluderer både receptive og produktive ferdigheter i L1 og L2, og eventuelle tilleggsspråk. Bruk i ulike kontekster, hjemme, skole og arbeid, betyr at kompetansen varierer. Kodveksling eller kodeswitching er en vanlig del av daglig språkbruk.

Vekst i flerspråklighet avhenger av eksponering, alder ved læring, motivasjon og tilgang til språkmiljøer og opplæring. Familie og samfunnsstruktur spiller også en viktig rolle for vedlikehold av språkene.

Forskning viser potensielle kognitive fordeler, for eksempel bedre oppmerksomhet og metalingvistisk bevissthet, men funnene varierer og avhenger av kontekst og språkpar. Sosiale fordeler som identitet og inkludering er også ofte omtalt.

Utfordringer inkluderer risiko for språkforringelse hvis eksponeringen er begrenset, samt behov for tilpasset undervisning og støtte. Språkrettigheter og tilgang til opplæring på eget språk er sentralt i flerspråklige samfunn.

Flerspråklighet måles gjennom selvrapportering og objektive tester av ferdigheter i hvert språk. Rammeverk som CEFR beskriver nivåer, men hver språkform kan ha ulike nivåer i ulike domener.