fjerningseffektivitet

Fjerningseffektivitet er et mål på hvor stor andel av et forurensende stoff som fjernes fra et system som følge av en behandlingsprosess. Begrepet brukes i miljø- og prosessingeniørfag og kan beskrive fjerning av partikler, kjemiske forbindelser eller biologiske stoffer i ulike medier, som vann, luft eller jord. Verdien uttrykkes vanligvis som en prosentandel og gir et raskt sammenligningsgrunnlag mellom forskjellige behandlingsteknologier eller driftsforhold.

Beregningsgrunnlag og måleenheter

Fjerningseffektivitet beregnes normalt som (C_in − C_ut) / C_in × 100 %, der C_in er innløpskonsentrasjonen og C_ut er utløpskonsentrasjonen av det aktuelle stoffet. Konsentrasjoner kan måles i mg/L for flytende medier eller i andre relevante enheter. I sanntidsprosesser kan man også beregne fjerningseffektivitet over tid ved å bruke forskjellige målepunkter i retensjonstiden eller ved slutten av behandlingsinnretningen.

Anvendelser

I vannbehandling brukes fjerningseffektivitet for å vurdere effekten av koagulasjon, flokkulering, sedimentering, filtrering og avanserte behandlingssteg som aktivt kol eller membranfiltrering. Innen luftfiltrering vurderes effekten av filtre og absorpsjonsteknikker, mens i jord- og avfallsbehandling vurderes fjerningsegenskaper ved biostabilisering, avsetning eller kjemisk behandling. Fjerningseffektivitet brukes også i overvåkningsprogrammer for å dokumentere oppfyllelse av regulerte grenseverdier.

Faktorer og tolkning

Effektiviteten påvirkes av stoffets egenskaper (hviskøs, løselighet, kjemisk form), behandlingsmetodens type og innstilling (retensjonstid, temperatur, pH), samt operasjonelle forhold og måleusikkerhet. En høy fjerningseffektivitet indikerer ofte god ytelse, men den må tolkes i kontekst av hva som måles (for eksempel spesifikke kontaminanter vs. totalorganisk karbon) og når målingene er tatt. Begrensninger inkluderer at fjerning ikke nødvendigvis innebærer nedbrytning, men kan være midlertidig adsorpsjon eller massetransportbegrensninger.