eksponeringsveier

Eksponeringsveier er de veiene gjennom hvilke en person eller en gruppe kan komme i kontakt med en kjemisk substans eller forurensning. For å vurdere helserisikoen er det viktig å kartlegge hvilke medier (luft, vann, mat, jord) som kan transportere virkestoffet til kroppen eller til kontaktflater.

De vanligste eksponeringsveiene er inhalasjon (innånding av luftbårne stoffer eller damper), inntak (inntak av forurenset mat, drikkevann eller utilsiktet svelging av støv), og hudkontakt (absorpsjon gjennom huden ved direkte kontakt med forurensede produkter eller overflater). Øyekontakt er også en mulig eksponeringsvei. Indirekte eller sekundær eksponering kan skje via støv i inneklima eller avdamping fra væsker.

I risikoanalyse vurderes eksponeringsveiene gjennom identifikasjon av kilder, transport og eksponeringsmedia, samt kontakt med mottaker. Faktorer som varighet, frekvens, konsentrasjon og eksponering i ulike medier, samt individers og atferds forhold (alder, barnets sårbarhet, kostvaner) påvirker eksponeringen. Det er viktig å vurdere både enkelveier og kombinasjoner av flere veier (multi-route exposure).

For å redusere risiko kan man begrense utslipp og menneskelig kontakt, eller fjerne eksponeringsveier gjennom tekniske tiltak, hygienetiltak, barrierer og opplæring. Eksponeringsveier er sentrale i miljø- og folkehelseforskning, kjemikalieforvaltning og risikovurdering.