efterretningsorganer

Efterretningsorganer (et­terrette­ningsorganer) er statlige organer som har ansvar for innhenting, analyse og formidling av informasjon som påvirker nasjonal sikkerhet og utenriks- eller forsvarspolitikk. Målet er å gi beslutningstakere varsel om trusler, vurdere risiko og støtte politiske og operative beslutninger. Arbeidet skjer ofte i hemmelighet og underlagt lovverk og tilsyn for å sikre rettigheter og kontroll av maktbruken.

Fungeringene inkluderer innhenting av etterretning, analyse og leveranse av intelligens til regjering, forsvar og politi. Typer innsamling omfatter signalsinformasjon (SIGINT), menneskelig innhenting (HUMINT) og åpne kilder (OSINT). Analysetjenester bearbeider innsamlet data til vurderinger om trusler som terrorisme, spionasje, cyberangrep og militær kapasitet. Mange etterretningsorganer utfører også kontraspionasje og bidrar til å styrke nasjonal sikkerhet gjennom forebyggende tiltak og beredskap. Samarbeid mellom ulike organer er vanlig, både nasjonalt og internasjonalt.

Organisering og tilsyn varierer mellom land, men bildet er ofte delt mellom utenland/forbindelsesrettet etterretning, innenlandsk sikkerhet og militær etterretning. Land bruker gjerne separate institusjoner for disse oppgavene, samtidig som de koordinerer etter behov. Tilsyn og ansvarliggjøring skjer gjennom lovverk, parlamentariske kontrollorganer, uavhengige inspektører og rettslige prosesser, samt internasjonale avtaler og standarder for menneskerettigheter og personvern.

I Norge er etterretningsorganene en viktig del av sikkerhetsapparatet. De viktigste aktørene inkluderer Etterretningstjenesten (E-tjenesten) for utenlandsetterretning, Politiets sikkerhetstjeneste (PST) for intern sikkerhet og motkontraforcing, og Forsvarets etterretningstjeneste (FET) som støtter forsvarsplanlegging og operative behov. Disse organene arbeider tett sammen, underlagt norsk lovgivning og tilsyn fra Stortinget og relevante instanser.