dupliceringsmaskiner

Dupliceringsmaskiner er utstyr som ble brukt til å produsere flere kopier av skriftlig materiale raskt og kostnadseffektivt før kopimaskiner og digitale skrivere ble vanlige. De var utbredt i skoler, offentlige kontorer, klubber og småbedrifter for å legge til rette for små opplag av lekser, referater og medlemslister.

De mest kjente typene var mimeografier (ofte kalt mimeografmaskiner) og spirit- eller åndduplikatorer. En tredje metode var hectografi. Hver type har sin egen måte å lage en master på og å overføre blekket til papirene.

Fremgangsmåten varierer mellom typene, men felles er at man først lager en master eller stencil som tillater blekk å nå kopier papiret gjennom trykk eller overføring. Mimeografier bruker en stencil hvor små hull slipper blekk gjennom når maskinen roteres, mens spiritduplikatorer bruker et voksbelagt master og et spesielt luktende blekk som overføres til papir ved trykk. Hectografi bygger på en gelatinplate som tas i bruk ved fuktighet og deretter trykkes på vanlig papir. Kopikvaliteten kan variere, og farger var ofte begrenset.

Fordeler ved dupliceringsmaskiner var lave startkostnader og enkel håndtering for små opplag. Ulemper inkluderte lavere og mindre konsekvent bildekvalitet, avfall og lukt fra løsemidler, samt behov for regelmessig vedlikehold av maskinene.

Over tid ble dupliceringsmaskinene erstattet av fotokopimaskiner og digital utskrift, men de har fortsatt historisk betydning og brukes i enkelte kunst- eller zine-prosjekter og i museale samlinger.