drivstoffblandinger

Drivstoffblandinger er blandinger av fossil drivstoff med andre komponenter eller fornybare drivstoffsom ofte brukes for å møte krav til ytelse, miljø, eller infrastruktur. Slike blandinger kan justere egenskaper som oktan eller cetantall, smøring og kjølekapasitet, og tilbys som standardprodukter i bensinstasjoner og dieselstasjoner.

Vanlige typer inkluderer bensinblandinger som E10 og E5, som inneholder 10 prosent eller 5 prosent etanol, og E85, som kan brukes i fleksible drivstoffmotorer. Diesel kan også blandes med biodiesel, for eksempel B7 eller B20, hvor andelen biodiesel oppgis som prosent av total drivstoffvolum. Biodiesel fremstilles ofte av vegetabilske oljer eller animalske fett og brukes i blandbar form sammen med konvensjonell diesel. Det finnes også andre, mindre utbredte blandinger og additivpakker som forbedrer rengjøring, rikkhet og beskyttelse mot korrosjon.

Påvirkningen av drivstoffblandinger på kjøretøy og infrastruktur er variert. Etanol i bensin øker oktanverdien, men reduserer drivstoffets energidensitet og kan forårsake vannopptak og fasedeling i lagringssystemer i visse forhold. Biodiesel kan forbedre smøring og redusere utslipp, men kan endre kaldt vær-egenskaper og material-kompatibilitet i drivstoffsystemet. Materialvalg, lagring og infrastruktur må derfor vurderes ved bruk av høyere biodiesel-innhold eller omfattende etanolinblandinger.

Regulering og standarder gir retningslinjer for sammensetning og egenskaper. I EU er EN 228 for bensin og EN 590 for diesel sentrale standarder, mens i USA gjelder standarder som ASTM D4814 for bensin og blandegrenser for biodiesel som ASTM D6751. Merking og tilgjengelighet (for eksempel E10, B20) hjelper forbrukere og verksteder å velge riktig drivstoff for motorer og garantier.