dissosiasjonsentalpi

Dissosiasjonsentalpi, også kjent som reaksjonsentalpi for en disosiasjonsreaksjon, refererer til den energimengden som kreves for å bryte ned en molekyl eller en kjemisk forbindelse i sine grunnleggende bestanddeler, som atomer eller ioner, i en gitt tilstand. Denne prosessen skjer vanligvis i en faseovergang, som fra fast til gassform, eller i en kjemisk reaksjon der en forbindelse spaltes i mindre partikler. En typisk disosiasjonsreaksjon er for eksempel spaltingen av vannmolekylet (H₂O) i hydrogen (H) og oksygen (O) i atomform, eller spaltningen av en syre i vann og hydrogenioner.

Dissosiasjonsentalpi måles vanligvis i joule per mol (J/mol) og er en viktig termodynamisk størrelse som brukes til å forstå stabiliteten til kjemiske forbindelser. En høy positiv disosiasjonsentalpi indikerer at mye energi kreves for å bryte bindingene i forbindelsen, noe som betyr at forbindelsen er relativt stabil. Omvendt, en lav eller negativ disosiasjonsentalpi kan tyde på at forbindelsen er ustabil og lett brytes ned.

Denne termen brukes ofte innenfor termokjemi og fysikk for å analysere energiforbruket eller -utviklingen under kjemiske prosesser. For eksempel er disosiasjonsentalpien til diatomiske molekyler som hydrogen (H₂) eller oksygen (O₂) av stor betydning for å forstå prosesser som forbrenning og atmosfærisk kjemisk dynamikk. I praksis kan disosiasjonsentalpi bestemmes eksperimentelt gjennom kalorimetri eller beregnes teoretisk ved hjelp av kjemiske bindingsteorier og datamodeller.