cefalosporiner

Cefalosporiner er en klasse av β-laktam-antibiotika som opprinnelig ble isolert fra soppen Acremonium. De virker ved å hemme syntesen av bakteriell cellevegg gjennom binding til penicillinbindende proteiner (PBPer), noe som gir en baktericid effekt. Cefalosporiner er videre utviklet gjennom flere generasjoner med ulikt spektrum av aktivitet mot gram-positive og gram-negative bakterier.

Generasjoner og spektrum

Den første generasjonen har hovedsakelig aktivitet mot gram-positive bakterier og begrenset coverage mot gram-negativer. Etterfølgende generasjoner utvider spekteret mot gram-negative organismer og forbedrer evnen til å trenge seg gjennom ytelsesbarrierer i ulike bakterier. Tredje og fjerde generasjon gir bredere gram-negativ dekning og bedre toleranse mot visse beta-laktamaseproduksjoner; femte generasjon inkluderer ceftaroline, som også har aktivitet mot MRSA. Eksempler på vanlige legemidler inkluderer cephalexin og cefazolin (første generasjon), cefuroxim og cefaclor (andre generasjon), cefotaksim/cefotaksim og ceftazidim (tredje generasjon), cefepim (fjerde generasjon), samt ceftaroline (femte generasjon).

Bruk og indikasjoner

Cephalospoiner brukes mot ulike infeksjoner i luftveier, urinveier, hud og bløtvev, samt hos visse pasienter med meningitt og andre alvorlige infeksjoner. Valg av generasjon avhenger av ønsket spektrum, lokal resistensprofil og pasientens tilstand. Noen generasjoner har bedre CNS-penetrasjon og er derfor relevante ved meningitt.

Farmakokinetikk og sikkerhet

De fleste cephalosporiner absorberes godt ved peroral legemiddelform, mens mange også egner seg til parenteral administrasjon. De skilles primært ut via nyrene. Bivirkninger er generelt milde men kan inkludere gastrointestinale reaksjoner, utslett og, i noen tilfeller, c. difficile‑infeksjon. Det er en viss risiko for kryssreaksjon ved penicillinallergi, særlig hos pasienter med tidligere alvorlige reaksjoner.

Motstand og resespons

Resistens mot cephalosporiner kan skyldes utbredte β-laktamases, endringer i PBPer eller redusert porinpermeabilitet. Nyere generasjoner har forbedret aktivitet mot visse ESBL-produsenter, men ingeniørlabe i resistensmønstre betyr at lokal følsomhet bør vurderes før behandling.