bøyninginfleksjon

Bøyninginfleksjon er en betegnelse som brukes i noen språklige sammenhenger for å beskrive det samlede systemet av bøyningsformer ord får for å uttrykke grammatiske kategorier som tall, bestemthet, kasus, tempus, aspekt, person og kjønn. Formen kan innebære affikser, interne vokalendreinger eller suppletive former og danner et paradigme for et gitt lexem.

Begrepet står i slekt med bøyning og infleksjon, og i noen tekster omtales bøyninginfleksjon som en overordnet beskrivelse av et språks infleksjonsmorfologi. Forskjellen mellom regelmessige og uregelrette mønstre er sentral; regelmessig bøyning følger forutsigbare klasser, mens uregelrette avviker.

I norsk kontekst bøyes substantiver i tall og bestemthet ved hjelp av endelser og artikler; verb bøyes i tid, aspekt og person; adjektiver bøyes etter kjønn og tall og står ofte i samsvar med substantivet. Samspillet mellom disse infleksjonslagene påvirker ordformen og setningsstrukturen.

På tvers av språk omfatter infleksjonssystemer kasusmarkering og verbal konjugasjon, og de er sentrale i morfologisk analyse i lingvistikken. Innenfor datalingvistikken er gjenkjennelse av infleksjonsparadigmer viktig for lemmatsering og ordklassemerking.

Selv om termen ikke er universelt standardisert i all litteratur, kan den være nyttig som en felles referanse når man beskriver hvordan språk koder grammatikk gjennom ordformer og hvordan ulike infleksjonsmønstre samspiller i setninger.