konjugasjon

Konjugasjon er et begrep som brukes i to hovedsammenhenger: grammatikk og biologi. I grammatikken betyr konjugasjon bøying av verb etter tid, person, tall og hvordan handlingen uttrykkes (modus). I biologien refererer konjugasjon til en prosess der genetisk materiale overføres mellom celler, oftest mellom bakterier, og dermed kan endre egenskaper hos mottageren.

I språk er konjugasjon selve systemet for å endre verbets form for å reflektere hvem som utfører handlingen, når den skjer og hvordan den uttrykkes. Dette inkluderer tidsformer som presens og preteritum, perfekt og plusskvamp, samt modi som indikativ og imperativ. Norske eksempler: å snakke gir jeg snakker, du snakker, han snakker; preteritum jeg snakket; perfekt jeg har snakket. Uregelmessige verb følger ofte egne mønstre, mens regelmessige verb følger et standard sett av endelser. Konjugasjon er sentralt for setningsstruktur og meningsavklaringer i språk med rik bøyning.

I biologi innebærer konjugasjon en direkte genetisk utveksling mellom celler. Hos bakterier skjer prosessen vanligvis gjennom et sex-pilius som binder donorcellen (ofte F+) til en mottaker (F-). En plasmid eller en del av kromosomet overføres, og mottageren kan få nye egenskaper som antibiotikaresistens eller metabolske tiltak. Konjugasjon bidrar til horisontal genoverføring og kan påvirke evolusjon og variabilitet i bakteriepopulasjoner. Prosessen er avhengig av reseptorer, seksjonskontakter og rekombinasjon i mottagercellen.

Konjugasjon er et tverrfaglig begrep som derfor varierer i betydning mellom språkvitenskap og mikrobiologi, men felles kjennetegn er endringsforholdene som ligger i overføring eller bøying av form og innhold.