setningsstruktur

Setningsstruktur beskriver hvordan setningsledd er ordnet i en setning og hvordan betydningen blir uttrykt. Den gjelder både hovedsetninger og bisetninger, og den varierer mellom språk, dialekter og stilnivå.

I norsk hovedsetning er den tradisjonelle ordstillingen vanligvis V2: verbet kommer i andre posisjon i setningen, mens resten av setningen følger etter. Når subjektet kommer først, følger mønsteret ofte subjekt–verbalpredikat–direkte objekt (SVO): Jeg spiser eplet. Når andre ledd føres først, kan ordstillingen endres slik at verbet kommer rett etter frontleddet: Nå spiser jeg eplet.

Setningsledd som ofte opptrer i norsk er subjekt, verbalpredikat, direkte objekt, indirekte objekt, adverbialer, predikativ og komplement. Flere ledd kan flyttes for å markere fokus, tid eller sted, noe som gir variasjon i ordstillingen uten å endre setningens grunnleggende betydning.

Underordnede setninger (bisetninger) følger ofte en noe annen struktur enn hovedsetningene. I slike setninger står subjektet og verbet vanligvis i en SVO-ordstilling, som i "jeg tror at han spiser eplet".

Betydning: Studiet av setningsstruktur gjør det mulig å analysere og sammenligne hvordan språk organiserer budskap, samt å forstå hvordan variasjon i ordstilling påvirker fokus, betydning og grammatisk korrekthet. Setningsstruktur er derfor sentral i språkvitenskap, norsk undervisning og språklig analyse.