båndstyrke

Båndstyrke, eller bindingsstyrke, er et mål på hvor sterkt en kjemisk binding mellom to atomer er. Den beskriver hvor mye energi som kreves for å bryte bindingen og dermed separere atomene, typisk uttrykt som dissosiasjonsentalpi (ΔHdiss) per mol. Begrepet brukes i kjemi, fysikalsk kjemi og materiale­vitenskap for å vurdere molekylers stabilitet og materialers mekaniske egenskaper. Bindingstypen påvirker styrken: kovalente og ioniske bindinger har ofte høy båndstyrke, mens intermolekylære krefter som van der Waals har lavere. Bond order, lengde og elektronisk delokalisering (for eksempel resonans) er sentrale faktorer som bestemmer båndstyrken. Høye båndstyrker gir høy termisk og mekanisk motstand.

Måling skjer primært ved kalorimetri eller spektroskopiske metoder og gjennom teoretiske beregninger. Eksperimenter bruker ofte dissosiasjonsprosesser og gir ΔHdiss, som kan kobles til stiftelse gjennom termodynamiske sykluser. Beregninger ved ab initio eller DFT gir estimerte båndstyrker basert på elektronstruktur og vibrasjoner.

Eksempelverdier: H–H-bindinger ca. 436 kJ/mol; C–C enkeltbinding ca. 347 kJ/mol; C=C dobbelbinding ca. 610 kJ/mol; N≡N triplebinding ca. 941 kJ/mol; O=O dobbelbinding ca. 498 kJ/mol.

I anvendelser er båndstyrke viktig i synteseplanlegging, materialdesign og vurdering av reaksjonsforløp, varme­stabilitet og motstand mot brudd.