blodtrykksmidler

Blodtrykksmidler er legemidler som senker eller kontrollerer blodtrykket hos personer med hypertensjon (forhøyet blodtrykk). De brukes først og fremst for å redusere risikoen for hjerneslag, hjerteinfarkt og andre kardiovaskulære hendelser. I mange tilfeller brukes de også ved andre tilstander som hjerte- og nyresykdommer. Behandlingen er vanligvis livslang og tilpasses individuelt av helsepersonell i samsvar med pasientens helseprofil og andre medisinske forhold.

De viktigste klassene blodtrykksmidler inkluderer ACE-hemmere (for eksempel lisinopril, enalapril), som reduserer produksjonen av angiotensin II og fører til vasodilatasjon og mindre væskeopphopning. ARB-er (losartan, valsartan) blokkerer angiotensin II-reseptorer og gir lignende effekt uten å forårsake visse bivirkninger. Kalciumkanalblokkerere (amlodipin, diltiazem) bidrar til å dilatere arterier og lette hjertets arbeid. Diuretika (hydroklorotiazid, furosemid) øker urinutskillelsen og reduserer væskevolumet i kroppen. Beta-blokkere (metoprolol, bisoprolol) senker hjertefrekvens og kontraksjon; noen brukes også ved hjerteproblemer som angina eller arytmier. Det finnes også andre grupper som alfa-1-blokkere og sentralt virkende midler (klonidin, metyl-dopa) som brukes i spesifikke situasjoner eller som tilleggsbehandling.

Overvåkning er viktig: regelmessig blodtrykk, vurdering av nyrefunksjon og elektrolytter (spesielt kalium), og vurdering av bivirkninger. Enkelte legemidler er kontraindisert eller krever forsiktighet i graviditet (f.eks. ACE-hemmere og ARB-er). Vanlige bivirkninger inkluderer hoste (ACE-hemmere), hypotensjon, tretthet, angioødem (sjeldent), og elektrolyttforstyrrelser. Legemidlene kan interagere med NSAIDs og andre blodtrykksmidler, samt medikamenter som øker kaliumnivået.

Blodtrykksmidler skal normalt brukes i kombinasjon med livsstilsendringer som kostholdsjustering, mosjon og vektreduksjon for best effekt.