bisulfittbehandling

Bisulfittbehandling er en kjemisk prosess som bruker bisulfit- eller sulfittforbindelser til å reagere med visse reaktive grupper i et stoff. Hovedprinsippet er at bisulfitt-ioner (HSO3−) kan addere til karbonylforbindelser, særlig aldehyder og ketoner, og danne stabilt sulfonataddikler. Denne reaksjonen er ofte reversibel ved vasking eller fortynning, og derfor kan bisulfittbehandling være midlertidig eller syntetisk kontrollert.

I næringsmiddelindustrien brukes bisulfittbehandling særlig for å forhindre enzymatisk misfarging og nedbrytning ved å binde frie aldehyder og andre karbonylforbindelser som dannes under lagring. Følgelig bidrar behandlingen til bevart farge, friskhet og stabilitet i produkter som juice, tørket frukt og vin. Sulfitter som natriumbisulfitt og natriumsulfitt brukes ofte, og regulering varierer mellom land på grunn av potensielle allergiske reaksjoner hos enkelte mennesker.

Innen molekylærbiologi og epigenetikk refererer bisulfittbehandling til en prosess der DNA behandles med bisulfitt for å konvertere umethylert cytosin til uracil, mens metylerte cytosiner forblir uforandret. Dette muliggjør kartlegging av DNA-metylering etter PCR og sekvensering, og er en standard teknikk i epigenetisk forskning.

Prosedyre og sikkerhet varierer etter anvendelse, men generelle trinn inkluderer tilsetning av bisulfittoppløsning, kontroll av pH og temperatur, og etterfølgende renhold eller desulfonering av prøven. Helse- og miljøaspekter må tas på alvor siden sulfitter kan fremkalle reaksjoner hos enkelte personer, og de kan avgi svoveldioksid ved sure forhold.