bioakkumulerende

Bioakkumulerende beskriver kjemiske stoffer som akkumuleres i levende organismer og blir mer konsentrert i organismen enn i omgivelsene. Slike stoffer kan lagres i fettvev og har ofte langsom utskillelse, noe som fører til at konsentrasjonen øker over tid.

Årsaken til bioakkumuleringsfenomenet ligger i at stoffene er persistent, lipofile og lavt nedbrytbare i biologiske systemer. Opptak skjer via vann, mat og jord, og når utskillelsen er langsom, bygger kroppen seg opp over tid. Dette gjør at eksponeringer fra små organismer kan føre til betydelig høyere nivåer hos individer høyere i næringskjeden.

Biomagnifisering beskriver hvordan konsentrasjonen av bioakkumulerende stoffer øker når organismer blir spist av andre organismer, slik at topppredatorer ofte har de høyeste nivåene. Dette har betydning for økosystemer, og også for mennesker som får i seg slike stoffer gjennom kostholdet.

Eksempler på bioakkumulerende stoffer inkluderer visse organiske forurensninger som PCB-er og DDT, samt kvikksølv i form av metylkvikksølv. Langvarig eksponering kan påvirke utvikling, reproduksjon og nevrologisk funksjon hos dyreliv og mennesker.

Forvaltning fokuserer på å redusere utslipp og eksponering av persistente organiske forbindelser (POP), samt internasjonale avtaler som Stockholm-konvensjonen. Overvåking, risikovurdering og kommunikasjon om risiko er sentrale deler av arbeidet.