bindemiddeltypes

Bindemiddeltyper refererer til materialer som binder sammen partikler eller fibre i et kompositt eller belegg, og som gir kohesjon og styrke etter herding. De deles vanligvis inn i to hovedgrupper: inorganic bindemidler og organisk bindemidler.

Inorganiske bindemidler omfatter cementbaserte, kalkbaserte og gipsbaserte bindemidler. Portlandcement og andre hydrauliske bindemidler herder ved hydratedjonsreaksjoner og opprettholder kryssbinding under fuktige forhold. Kalkbindemidler, som luftet kalk og hydraulisk kalk, gir ofte porøse og mer permeable systemer, mens gipsbindemidler brukes i plater og pel, med rask herding. Ikke-hydrauliske kalksystemer trenger tørke for å herde, mens hydrauliske systemer herder i kontakt med vann. Krystallisering og kjemisk reaksjon gir styrke og skjøts.

Organiske bindemidler omfatter syntetiske og naturlige polymerer samt bitumen og andre resiner. Eksempler inkluderer polyvinylacetat (PVA), akryl og polyuretan som brukes i malinger, lim og kompositter, samt epoxy- og fenol-resiner for høy styrke og korrosjonsbestandighet. Bitumen og asfalt brukes som bindemidler i veier og tetningsbelegg. I treverk og møbelprodukter finner man urea-formaldehyd- og fenol-formaldehydbaserte lim samt isocyanatbaserte systemer.

Valg av bindemiddel avhenger av anvendelsen, miljøeksponering, krav til styrke og holdbarhet, arbeidsegenskaper og miljøpåvirkning. Miljømessige hensyn inkluderer CO2-utslipp fra sementproduksjon og VOC-utslipp fra visse organiske bindemidler. Sikkerhetstiltak omfatter håndtering av støv, løsemidler og isocyanater samt riktig avfallshåndtering.