bildeoppløsning

Bildeoppløsning beskriver hvor mye visuell informasjon et bilde inneholder. I digital sammenheng refererer den ofte til antall piksler bildet består av i bredden og høyden, angitt som bredde × høyde i piksler (px), for eksempel 1920 × 1080. Flere piksler gir flere detaljer, men også større filstørrelse og potensielt høyere krav til lagring og behandling.

Oppløsning kan også omtales i en visnings- eller trykk-kontekst. Piksler per tomme (ppi) beskriver hvor tett piksler vises på en skjerm, mens DPI (dots per inch) vanligvis brukes om trykk. For bilder som vises digitalt er ppi relevant for hvor skarpt bildet oppfattes på en bestemt skjerm. For trykte medier er 300 dpi en vanlig kvalitetsstandard, men dette varierer med papirtype, utskriftsmetode og ønsket kvalitet.

Egenskapene til oppløsningen henger sammen med fargedybde og komprimering. En vanlig fargemodell er 24-bit farge (8 biter per kanal), som gir cirka 16,7 millioner farger. Filstørrelsen øker med antall piksler og graden av komprimering. Bildet kan være høyoppløselig i utgangspunktet, men redusert ved nedskalering eller høy komprimering.

Det er viktig å skille mellom oppløsning og skaleringskvalitet. Å oppskalere et lavoppløst bilde kan føre til tap av detaljer og ugjennomtenkte kanter, mens riktig nedskalering aver skarphet og bevarer detaljer når man trenger mindre oppløsning.

Kameraer: For digitale kameraer refererer oppløsningen ofte til sensorens antall effektive piksler, som ofte omtales i megapiksler (MP). Videre kan bildeoppløsningen påvirke etterbehandling, lagring og bruksområder som nett, skjerm eller trykk.