bevisførselen

Bevisførselen er den delen av en rettsprosess der partene fremskaffer og presenterer bevis for å støtte sine påstander, samt imøtegå motpartens fremsatte dokumenter og forklaringer. Bevis må være relevante og tillatte etter regelverket. I Norge reguleres bevisførselen i hovedsak av tvisteloven for sivile saker, straffeprosessloven for straffesaker, og bevisloven som fastsetter grunnleggende prinsipper for bevis. Bevis kan være skriftlige dokumenter, vitneforklaringer, sakkunnige utredninger og fysiske bevis.

Bevisførselen omfatter innhenting, dokumentasjon, fremlleggelse og presentasjon av bevis, samt rettens behandling av dem. Partene avgir forklaring under ed, kaller vitner og kan gjennomføre kryssforhør. Skrevne bevis fremlegges ofte som vedlegg, og krav til autentisering og kildehenvisning gjelder. Det foreligger regler om hva som kan aksepteres som bevis og hvordan bevisene blir vurdert av retten; visse bevis kan avvises hvis de er ulovlig innhentet eller uforenlige med rettsreglene.

Bedømmelsen av bevis følger de relevante bevisstandardene. I straffesaker må bevisførselen oppfylle kravet om ut over rimelig tvil for å tilrive tiltalte ansvar. I sivile saker er standarden ofte overveiende sannsynlighet, altså at det foreligger sterkere sannsynlighet enn ikke. Bevisvurderingen skjer i sin helhet hos dommeren eller rettens panel, som vektlegger relevans, troverdighet, og motbevis. Bevisførselen er sentral for rettssikkerheten og for rettens evne til å avgjøre tvister på et forsvarlig grunnlag.