bedøvelsen

Bedøvelse er en medisinsk praksis som gjør at pasienten ikke føler smerte under kirurgiske inngrep og andre medisinske prosedyrer. Den involverer metoder som påvirker bevissthet, smerteopplevelse og hukommelse, og har som mål å sikre smertefri og trygg behandling samtidig som pasientens luftvei, respirasjon og sirkulasjon opprettholdes under inngrepet.

Det finnes flere typer bedøvelse. Generell bedøvelse gir full tap av bevissthet og smertefravær og administreres vanligvis via intravenøse midler og/eller inhalasjonsmidler, ledsaget av luftveishåndtering og overvåkning. Regional bedøvelse omfatter spinal- eller epiduralbedøvelse og nerveblokker som gir smertefravær i et større område; pasienten kan være våken eller sederet avhengig av teknikk og behov. Lokalbedøvelse påvirker kun et lite område og brukes ofte ved mindre inngrep, noen ganger i kombinasjon med sedasjon. Sedasjon eller monitorert anestesi (MAC) brukes når man ønsker å redusere bevissthetsnivået uten full narkose.

Før operasjonen gjennomgår pasienten forhåndsvurdering av anestesiteamet, som kartlegger helse, legemiddelbruk og risiko. Under inngrepet induseres bedøvelsen, vedlikeholdes gjennom hele operasjonen og avsluttes når pasienten våkner. Pasienten overvåkes kontinuerlig med hjertefrekvens, blodtrykk, oksygenmetning, respirasjon og kapnografi.

Tryggheten ved bedøvelse er høy i moderne medisin, men risikomomenter kan inkludere allergiske reaksjoner, blødning, infeksjon, nerve- eller vevsskade, kvalme og oppkast, pustebesvær eller midlertidig hukommelsestap hos eldre.

Ansvar og kompetanse: i Norge gis bedøvelse ofte av en anestesilege eller en anestesisykepleier under tilsyn av et tverrfaglig team. Informert samtykke er en del av forberedelsene og pasientsikkerheten prioriteres gjennom hele behandlingen.

Historisk sett fikk moderne bedøvelse tidlig etablert sin form i midten av 1800-tallet med bruk av eter, og utviklingen har siden omfattet regionalbedøvelse og nye smertelindringsmetoder.