bebyggelsesgrad

Bebyggelsesgrad er et planfaglig begrep som angir hvor stor del av en tomt eller et område som er dekket av bygninger. Det uttrykkes vanligvis som en prosentandel og brukes i reguleringsplaner og byggesaksbehandling for å styre tetthet og arealbruk. Den vanlige beregningsmåten for bebyggelsesgrad (ofte kalt BYA, bebygd areal) er: bebygd areal delt på tomteareal, multiplisert med 100 for å gi prosent.

Begrepet må skilles fra andre mål på utnytting, for eksempel bruttoareal (BRA) og utnyttelsesgrad (utnyttelsesprosent eller kvotient mellom samlet bruksareal og tomt), som tar høyde for etasjer og innendørs areal. Bebyggelsesgrad måler fotavtrykket av bygningskroppene på bakkenivå og påvirker blant annet hvor mye areal som blir tilgjengelig for utearealer, grøntstruktur, infiltrasjon og parkering.

Kommunale planer fastsetter ofte maksimum bebyggelsesgrad for ulike soner for å ivareta estetikk, solforhold, trafikk og miljøhensyn. I praksis varierer normene på tvers av steder og prosjektkategorier; tett bybebyggelse har høyere tillatt bebyggelsesgrad enn eneboligområder. Begrensninger og unntak kan forekomme ved fleksible reguleringsbestemmelser eller ved dispensasjon fra planmyndighetene.