applikasjonsvektor

Applikasjonsvektor er en term som benyttes innen fysikk og ingeniørfag for å betegne retningen og lengden av en kraft som påføres et system eller en struktur. Vektoren uttrykker hvor kraften påføres i forhold til et gitt referansepunkt, og den er essensiell for å bestemme hvor kraften vil resultere i for eksempel rotasjon, forskyvning eller spenning. En applikasjonsvektor består av tre komponenter i tredimensjonale rom: en lengde (magnitud) og to vinkler som angir hvilken retning kraften har i forhold til de tredimensjonale akse. En fastsatt applikasjonsvektor gjør det mulig å beregne både kvantitative og kvalitative effekter av kraften på et gitt system, som for eksempel i mekaniske analyser av bjelker, vegger eller maskindeler.

I praktiske anvendelser blir applikasjonsvektorer brukt for å definere løsningsoppsett i dynamiske simuleringer. For eksempel i én- eller flerfaktoreringsanalyse av en bjelke, riktige applikasjonsvektorer sikrer at krefter– og momenter–innsatsen er korrekt angitt, noe som er avgjørende for at beregningene av spenninger og deformasjoner skal være nøyaktige. I konstruksjonssikkerhet blir applikasjonsvektorer også brukt for å modellere belastninger fra vind, jordskjelv eller trafikk. I oversikten over analysesteg er korrekt angivelse av applikasjonsvektorer en av de første og viktigste operasjonene, da feil kan føre til og ulige resultat eller sikkerhetsfeil i den fysiske modellen.

---