ansiktsknoklene

Ansiktsknoklene utgjør den fremre delen av kraniet og danner ansiktets form, hulrom for sanseorganer og feste for tenner og muskler. De viktigste beinene er overkjeven (maxilla), underkjeven (mandibula), kinnbenet (os zygomaticum), nesebenet (os nasale), tårebenet (os lacrimale), ganebenet (os palatinum), nederste nesemusling (concha nasalis inferior) og plogbeinet (vomer). Disse knoklene artikulerer med hverandre og med hodeskallen via suturer og ledd, og inneholder åpninger og kanaler for nerver og blodårer som forsyner ansikt og tenner.

Funksjonene omfatter beskyttelse av hjernen og sanseorganer, støtte for luftveier og bihuler, feste for tyggemuskler og bidrag til artikulasjon og mimikk. Overkjeven huser faste tenner i alveolene, mens underkjeven er det eneste bevegelige ansiktsbeinet og inngår i kjeveleddet (temporomandibulærleddet).

Utvikling skjer gjennom intramembranøs og endokondral ossifikasjon i fosterlivet og tidlig barnealder, og suturene forblir delvis bevegelige fram til voksen alder. Klinisk er ansiktsknoklene utsatt for brudd ved traumer (for eksempel nesebrudd, zygomafraktur, mandibelfraktur) og medfødte tilstander som leppe- og ganespalte. Diagnostikk omfatter klinisk undersøkelse og bildediagnostikk (røntgen, CT). Behandling varierer fra konservativ håndtering til kirurgisk rekonstruksjon og ortognatisk kirurgi ved funksjonelle eller kosmetiske problemer.