angrepsvektorer

Angrepsvektorer er metoder eller stier som angripere bruker for å oppnå uautorisert tilgang til datamaskiner, nettverk eller data. Begrepet er sentralt i cybersikkerhet og risikoanalyse, fordi identifikasjon av angrepsvektorer hjelper organisasjoner å forstå hvor de er mest sårbare og hvilke kontroller som trengs.

Vektortypene deles ofte inn i tekniske, menneskelige og fysiske. Tekniske vektorer kan inkludere utnyttelse av programvare- eller protokollsårbarheter, feilkonfigurasjon eller eksponerte grensesnitt. Menneskelige vektorer omtales som sosial manipulering, phishing eller andre former for svindel som får brukere til å avsløre passord eller installere skadelig programvare. Fysiske vektorer innebærer uautorisert fysisk tilgang til bygninger eller utstyr, eller manipulasjon av enhet før bruk.

Vanlige eksempler er phishing og annen sosial manipulasjon; skadelig programvare levert via e-post eller nedlastinger; utnyttelse av sårbarheter som SQL-injection og XSS i applikasjoner; dårlige autentiseringsrutiner og feilkonfigurasjon av systemer eller skytjenester; eksponerte administrasjonsgrensesnitt.

Forebygging består av et forsvar i lag. Viktige tiltak inkluderer patch management, sikre konfigurasjoner, inputvalidering og sikker kodingspraksis; prinsipp om minste privilegium og flerfaktorautentisering; nettverkssegmentering, overvåking og logging; hendelsesrespons, samt regelmessig sikkerhetstrening og trusselmodellering eller penetrasjonstesting.

Kunnskap om angrepsvektorer gir grunnlag for risikoanalyse og prioritering av tiltak. Organisasjoner bør kontinuerlig kartlegge relevante vektorer for sin drift og tilpasse sikkerheten etter utviklingen i teknologi og trusler.