aktørmodell

Aktørmodellen er et teoretisk og praktisk rammeverk for parallell og distribuert beregning, der beregningen består av uavhengige enheter kalt aktører. Aktørene kommuniserer utelukkende ved asydkrone meldinger, og hver aktør har sin egen private tilstand og atferd. En aktør kan opprette nye aktører, sende meldinger til andre aktører og endre sin egen oppførsel som respons på meldinger.

Nøkkelbegreper inkluderer isolert tilstand, postkasse for meldinger og muligheten til å endre atferd eller opprette nye aktører i respons på meldinger. Fordi meldinger leveres asynkront, foregår kommunikasjonen i et distribuert system som gir lokasjonstransparens og ofte feiltoleranse. Hver aktør behandler meldinger i sin egen sekvensielle rekkefølge, noe som gjør at samtidighetslogikk skapes gjennom aktørenes samarbeid heller enn ved deling av data.

Semantisk gir aktørmodellen en ikke-deterministisk mellomrom: rekkefølgen meldinger ankommer kan variere, og logikken må kunne håndtere dette. Hver aktør utfører handlinger sekvensielt med sin egen tilstand, noe som forenkler parallellitet, eliminerer behovet for delte låser, ogLetter feilsituasjoner gjennom lokal isolasjon. Aktører kan opprette nye aktører, sende meldinger og endre atferd, også i et distribuert miljø.

Historisk ble aktørmodellen introdusert av Carl Hewitt på 1970-tallet og har influert språk og rammeverk som Erlang og OTP, Akka (Scala/Java), Elixir, Pony og Orleans for distribuert og komponentbasert programmering.

Fordeler inkluderer skalerbarhet, feiltoleranse og modularitet gjennom isolert tilstand. Utfordringer består i asynkronitet og ikke-determinisme, som gjør debugging og testing mer komplekst, samt behovet for verktøy og mønstre for observasjon, feilhåndtering og måling.