aktiveringsanalyse

Aktiveringsanalyse er en analytisk teknikk som bestemmer innholdet av mange grunnstoffer i en prøve ved å gjøre prøven aktivert av nøytroner og deretter måle den radioaktive emisjonen som følger av dannelsen av isotoper. Prøven plasseres i en nøytronkilde, ofte i en kjernefysisk reaktor, slik at spesifikke isotoper dannes avhengig av prøvens sammensetning. Etter en passende avkjøling måles gamma-strålingen som sendes ut av de aktiverte isotopene, typisk ved hjelp av en høyoppløselig gamma-spektrometer. Kvantifisering skjer ved sammenligning med standarder eller ved bruk av kjernfysiske data.

Det finnes ulike tilnærminger. Instrumentell nøytronaktiveringsanalyse (INAA) bruker gamma-spektrometri direkte på prøven uten kjemisk separasjon. Radiokjemisk aktiveringsanalyse (RAA) innebærer en kjemisk separasjon etter aktivering for å forbedre deteksjonen og redusere bakgrunn. En tredje metode, PGNAA (Prompt Gamma Neutron Activation Analysis), måler umiddelbare gamma-signaturer under aktiveringen og gir bulkanalyse.

Fordeler inkluderer høy multielement-kapasitet og ofte meget lave deteksjonsgrenser, samt at metoden kan være ikke-destruktiv for enkelte prøver. Begrensninger omfatter behov for tilgang til en nøytronkilde og håndtering av radioaktivt avfall, tidsforbruk ved ventetider og mulige interferenser i spektret.

Bruksområder inkluderer geovitenskap, arkeologi, miljøovervåking, mattrygghet og kvalitetskontroll i industrien. Denne teknikken har utviklet seg siden midten av forrige århundre og er fortsatt et viktig verktøy i analytisk kjemi.