absorpsjonstal

Absorpsjonstal, ofte omtalt som absorbans i norsk fagterminologi, er et mål på hvor mye elektromagnetisk stråling et materiale absorberer ved en bestemt bølgelengde og under gitte forhold. Det er en dimensjonsløs størrelse som beskriver absorpsjon i ulike typer prøver, fra løsninger i UV–Vis-spektrofotometri til faste stoffer og gasser. Absorpsjonstallet varierer med bølgelengden og med prøvens kjemiske sammensetning og tilstand.

En vanlig måte å knytte absorpsjon til måling er Beer-Lambert-loven: A = ε c l, der A er absorpsjonstal, ε er molar absorptivitet (eller ekstinksjonskoeffisient), c er konsentrasjonen, og l er banen lengde i prøven. Absorbansen A er i praksis et logaritmisk forhold mellom innkommende og transmitert intensitet: A = log10(I0/I).

Det finnes også begrepet absorpsjonskoeffisient μ som beskriver hvor raskt strålingen dempes per lengdeenhet, via I = I0 e^{-μ x}. Begrepene brukes i forskjellige disipliner; i UV–Vis er A og ε vanligvis viktigere, mens i røntgen- og gamma-stråling refereres det ofte til μ og halveringstykke.

Bruksområder inkluderer kvantitativ analyse av løsninger, kvalitetskontroll og spektralanalyse, samt forståelse av atmosfærisk absorpsjon og materialegenskaper. Målingen krever ofte et spektralfotometer, riktig baseline og kalibrering med standarder. Begrensninger i Beer-Lambert-loven inkluderer høye konsentrasjoner, spredning, vinkelavvik og fotobleking, som kan gjøre A-avlesningen mindre pålitelig.

---