absorpsjonsløsning

Absorpsjonsløsning, eller absorpsjonsvæske, er en væske som er i stand til å absorbere et annet stoff fra en blanding, vanligvis gjennom fysisk oppløsning eller kjemisk reaksjon. I gassbehandling brukes absorpsjonsløsninger til å fjerne komponenter som CO2, H2S eller lukt og forurensninger fra rørgass eller andre emisjoner. I analytisk kjemi brukes løsninger til å trekke ut eller binde analyter før måling, og i prosessindustrien kan løsningen være del av en absorpsjonskolonne der gass blir oppløst i væsken og renses.

Vanlige absorberingsmidler er vannbaserte løsninger som inneholder baser eller aminer, for eksempel natriumhydroksid eller monoetanolamin (MEA) i CO2-fangst. Absorpsjonsløsningen avhenger av kjemisk reaksjon eller fysiske egenskaper, og valget påvirker kapasitet, selektivitet, viskositet og energibehov for regenerering. Etter absorpsjon må løsningen ofte regenereres: ved oppvarming eller endring av trykk for å frigjøre det opptatte stoffet og gjenbruke løsningen.

Nøkkelelementer i designet inkluderer absorpsjonskapasitet (mengde opptatt per liter), masseoverføringshastigheter, termisk stabilitet, korrosivitet til systemmaterialer og energikrav til regenerering. Ulempene kan være høy viskositet, kjemisk nedbryting over tid og dannelse av biprodukter.

Eksempel på bruk: CO2-fangst med vandige MEA-løsninger i kraftverk eller industriprosesser; løsningene kan også brukes til å fjerne svovel- eller ammoniakkforbindelser i ulike prosesser.

Se også: gassabsorpsjon, absorpsjonstanker, løsningsregenerering.